lørdag, mars 05, 2005
særemne skrevet av en tørst katt
ccccccccccccccccccccccccccccccccccccccccccccccccccccccccccccccccc
ccccccccccccccccccccccccccds¨Un
Dette skrev Molly da hun vandret over tastaturet for å få kos og oppmerksomhet slik at jeg skulle gi henne vann.
Dette skrev Eli inn på bloggen da hun kjedet seg sinnsykt og hadde det utrolig travelt med skolen, fordi særemne faktisk, selv om det er kjekt, er litt kjedelig å skrive, og bloggen frister så my mer.
...av og til skriver jeg skolearbeid og andakter rett inn på bloggen...jeg elsker å skrive blogg, da er det ingen som skal gi meg karakter eller vurdere det, da slipper jeg løs alle stengsler, da er jeg fri til å skrive fra meg selv. Jeg er sikker på særemne hadde vært mye kjekkere i den rette settingen, nemlig bloggsettingen...kanskje jeg skal prøve...av og til synes jeg synd på mine kjære lesere.. mohahaha :P
En bønn
Når jeg tenker på hvordan jeg oppfører meg kan folk umulig like meg. Men jeg vet jeg har mer innabords enn det som kommer frem i lyset. La det komme frem. La det lyse av meg. Gud, se bak mine ord, det finns et liv som vil ære deg.
Hvis jeg har det slik, må jeg regne med at mange andre også har det slik. At vi virkelig sliter med å vise det gode i oss. Jeg gjør det. Det er så vanskelig å elske mennesker, å se det gode i stedet for feilene. Det er så vanskelig å vise det gode, og ikke gjøre alle feilene. Hvis det er vanskelig for meg, er det nok det for andre også. Derfor bør jeg vite at selv om jeg ser feil hos andre, finnes det gode inni dem. I alle finnes det gode. Tilgi meg for at jeg har vanskelig for å se det.
Vi er alle like mye verd. Vi er alle like gode. Tilgi meg for at jeg tar meg selv i å rangere fra lavt til bra til best. Alle har godhet i hjertene sine! ALLE! La meg aldri igjen rangere!
Jeg er glad i dere alle! Dere er supre. Tilgi meg for at jeg kanskje ikke er den beste til å vise det. Tilgi meg for at jeg alltid prøver å være bedre enn dere.
Jeg er glad. Jeg smiler. Jeg kjenner glede. Jeg har fått fred. Takk Gud, for gleden du gir meg. Takk dere, for gleden dere gir meg.
Takk for at du tilgir Gud. Det finnes bare en vi kan rangere over alle oss andre det er Gud, han er større en vi kan fatte, samtidig er han inni hver enkel av oss. Kanskje skal vi rangere alle på en stor vakker førsteplass fylt av glede og fellesskap. Over alt og alle, selv om det ikke finnes noe alt og alle for alt og alle står på denne førsteplassen med de glinsende gullmedaljene hengende rundt halsen. La meg ta frem gullmedaljen fra lommen, henge den rundt halsen og vise den til all verdens mennesker. Det er drømmen. Det er himmelen. Der vi alle står på førsteplass. Slik rangerer Gud oss. Hjelp meg å være mer lik som deg. Takk for at du bor inni meg.
I Jesu navn, amen.
En kurves stigning?
fredag, mars 04, 2005
Bevis for kristendom....:S :D
Jeg skal gi deg et svar, og det er Gud. For meg er det et fullkomment svar, fordi jeg vet at Han er fullkommen, men likevel forstår jeg ikke fullt ut hvem Han er. Det jeg vet er hva han har gjort for meg. Han sendte sin sønn for å død for mine synder slik at jeg, tross alle mine feil og mangler kunne være sammen med Han. Han har gitt meg en mening med livet. Han har forandret tankene mine fra at mitt topp 1 ønske var at jeg selv skulle få en mysterieinnvielse, til at jeg nå vil åpne andres øyner for Jesus Kristus og Hans utrolige kjærlighet. Jeg har gått fra å tenke på meg selv til å tenke på andre.
Jeg tror ikke jeg kan forklare Ham, jeg kan ikke bevise Ham, kristendommen handler først og fremst om å tro (noe jeg selv slet lenge med å klare) Skal likevel forklare litt:
Logisk forklaring: Har du noen gang sett noe bli til av seg selv? Nope, da kan vel heller ikke vi ha blitt det?
God forklaring: Vi vet ikke, nei, så vi velger å tro på det gode, på nestekjærligheten mellom mennesker.
Bevis, som i retten: Jesus stod opp fra de døde, det viser at Han ikke er et vanlig menneske, men at det Han sa var rett. Grunn til å tro det? Mange mennesker så han levende etter hans død, blant annet disiplene. 11 av disse døde martyrdød i det de spredde Jesus ord rundt seg. De ville ikke ofret livet sitt for et oppspinn om at en mann stod opp fra de døde, de var sikre i sin sak.
Mitt råd til deg. Hvis du ikke klarer å tro på bibelen, glem den. Det er lettere å tro på den når du først har tatt i mot Jesus, og Den Hellige Ånd har tatt bolig inni deg, da forstår du den. Som at det er mye kjekkere å lese noe du vet er fra noen du kjenner, et innlegg i avisa av din far, er mer interessant en en ukjent person du kanskje ikke en gang tror på. Tro på det viktigste først, nemlig Jesus, be Ham vise deg veien, og jeg lover du ikke vil angre. Be og du skal få.
søndag, februar 27, 2005
Vel kanskje er svaret allerede funnet. Jeg tror svaret er nokså enkelt, men samtidig utrolig genialt: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. Jeg tror Jesus ga oss svaret for lenge siden, vi må bare bli litt flinkere til å virkelig følge det. Hvis alle bare innstiller seg for det i hjerte sitt er jeg sikker på at vi vil få verdensfreden. Følg dette dere! Vi får begynne med oss selv og så spred det videre. Men tenk lenger enn i små situasjoner, dra det ut. Tenk på det jeg nettopp skrev.
Jeg spurte en jeg traff på en fest hvorfor han trodde på Einsteins teorier, selv om han ikke forstod dem helt. Han svarte: Jo, fordi Einstein var et geni.
Hvorfor kunne han da ikke tro på Jesus? Er ikke han som gir oss svaret på hvordan alle kan ha det godt et større geni enn han som bl.a. oppfant atombomben? Hvorfor måler vi alt i penger og makt, men ikke i det viktigste, nemlig kjærligheten?
fredag, februar 18, 2005
Har du lyst har du lov...
Slike setninger sier noe til oss som jeg ikke tror er helt bra. De sier deg at du kan gjøre akkurat hva du føler for, fordi du er et slikt fantastisk menneske og derfor fortjener du å ha det supert. Vel ja, du er et fantastisk menneske, du er uvurderlig, enestående og det finnes faktisk bare deg som er akkurat som deg. Likevel finnes det akkurat nå et akkurat like fantastisk menneske som deg selv, like uvurderlig, like enestående, like viktig, like verdifult lite barn som ikke finnes mer. Et lite barn som akkurat nå døde av sult. Jeg er ikke så flink med tall, men jeg vet at det er mange, mange mennesker som hver dag dør av sult. Disse barna har nok også lyst på sjokolade, disse menneskene fortjener det perfekte, glatte håret og den rynkefrie huden like mye som deg. Det er ingenting som skiller deg i verdi fra dette barnet. Du er bare så utrolig mye heldigere. Du lever. Barnet er dødt, borte, finito. Uten halvparten av de sjansene du har. Uten sjansen til å utdanne seg, uten sjansen til å nyte den sjokoladen, uten sjansen til å få det glatte vakre håret det fortjener minst like mye som deg.
Det lille barnet fortjener faktisk akkurat like mye som deg! Det er derfor det er så blodig urettferdig at det ikke en gang får halvparten av det livet du får, både i år og goder.
Likevel står det kanskje like ille til med deg. Kanskje til og med verre. Kanskje lever du ikke. Kanskje er du en levende død. Kanskje vil du bare dø? Kanskje er du bare utrolig lei av hele verden? Kanskje har du oppdaget at det er ikke den sjokoladen du har lyst på som gjør deg lykkelig? Kanksje er det ikke det glatte, vakre håret heller?
Og så hjelper det i allle fall ikke at jeg kommer her og forteller deg at du ikke en gang skal få lov til å prøve å glede deg over den gode sjokoladen og det vakre håret og den rynkefrie huden. Fordi jeg er så utrolig lei av at vi her oppe fortjener både det ene og det andre, og fordi vi har penger kan vi skaffe oss det også, men det lille barnet som nå nettopp døde av sult, hun fortjener ikke en gang mat, ikke en gang rent vann, ikke en gang et hus. Og foreldrene hennes de fortjener ikke en gang at datteren deres skal vokse opp. De har nok lyst de også, så hvorfor har ikke de lov? Hvorfor har ikke de lov å leve?
Jo du har vel kanskje tenkt på dette du også. Alle vet at masse mennesker dør hver dag av sult, nød og elendighet. Vi får det proppet i oss rundt om kring. Hver gang du ser på nyhetene på TV får du høre om noen som har dødd. I dag så vi en dokumentarfilm fra 1994 om Los Angeles. Hver dag drepte gjengene der nede et annet gjengmedlem. Hver dag ble det fyrt skudd fra biler. Det var for 11 år siden. I dag er det sikkert verre. Hvorfor? Kanksje fordi at vi ser denne elendigheten på TV, og så, i et lite øyeblikk tenker vi off så fælt, dette må vi gjøre noe med. Men så gir vi opp, tror det er nyttesløst, og føler oss nesten litt dårlige for at vi er så maktesløse og for at det er så mye elendighet i verden. Men så kommer reklamen, med de skumle setningene: har du lyst har du lov, fordi du fortjener det! Og så tenker du at off nei, dette er da ikke mitt problem, jeg har da nok problemer som det er selv, med å få råd til å gå ut neste helg, å få råd til den nye buksa jeg trenger og med å få tid til alle leksene jeg har. +++++++++++ plutselig har du tusen mye mer verre problemer enn hun som nettopp sultet i hjel. Du fortjener da virkelig den balsamen. Og har du lyst på litt sjokolode, så har du jo lov å spise dem.
Vel, har du lyst å hjelpe andre mennesker, har du lov til det også! Har du lyst til å leve et liv bygd på andre verdier enn glatt hår, moteklær, rynkefri hud og sjokolade har du lov til det også. Jeg mener faktsik at du fortjener det! Som et menneske fortjener du å leve, men ikke bare du, det gjør hun som nettopp døde av sult også. Det gjør han som akkurat nå lider seg gjennom sine siste minutter og som før du er ferdig å lese denne bloggen vil være død. Det gjør hun som aldri vil lese denne bloggen, fordi hun aldri vil ha råd til en datamaskin. Som et menneske fortjener du også å leve uten å alltid ha en gnagende samvittighet som sier deg at fordi du lever som du gjør døde nettopp et menneske. Det er nettopp her kluet ligger. Du tror du ikke kan gjøre noe for å forandre, men kluet er at hver gang du gjør noe så påvirker det andre mennesker. Hver gang du kjører en tur, forurenser du lufta noen trenger for å leve, hver gang du spiser en sjokolade spiser får du akkurat nok energi til at barnet som nettopp døde av sult kanskje likevel kunne overlevd hvis hun bare hadde akkurat den sjokolodan, akkurat nå bruker sluker huset du sitter i til seg strøm til lys, varme og pc, energi som kunne ha reddet liv. Istedet for gir det deg luksus.
Luksus ja, men ikke glede. Hvem kan vel oppleve ekte glede når en vet at andre dør for den. Er du lykkelig? Ja jeg spør akkurat deg! Tenk over det nå mens du ruller nedover siden.
Var du lykkelig? Eller er du levende død, fastklemt i et materialistisk liv du ser en dag vil forsvinne. I et materialistisk liv du ser gjør at andres liv forsvinner. Ja for det er de gjør, mennesker forsvinner fra denne jorda, dør. På grunn av deg! Du er en morder. Ja jeg drar det langt nå. Ja jeg kommer med mange påstander uten skikkelig argumentasjon. Jeg sier du. Jeg mener vi. Jeg kunne vel så godt ha skrevet jeg. Ja, jeg er en morder. Jeg dreper. Jeg er ikke stort bedre selv. Men jeg vet hva jeg har lest, jeg kunnet kommet med fakta. Det tok et halvt år for meg å lese gjennom ei bok som ga meg nok av argumentasjon, nok av fakta og bevis. Kanskje en dag vil jeg fortelle om det til deg. Ikke i dag. I dag håper jeg du stoler på meg. For de som sulter sin skyld. For de som dør.
Har du lyst har du lov. Har du lyst å forandre har du lov til det. Jeg kan gi deg noen pekepinn om hvordan. Du starter med deg selv. Du får et liv der glede ikke er å gå på kvadrat og handle klær. Glede er ikke å drepe andre ved ditt levevis. Glede er ikke å ha det glatte, perfekte håret. Glede er ikke at alle elsker deg fordi du er så pen. Glede er ikke å drukne sorgene i alkohol. Glede er ikke å leve lenge i det store vakre huset ditt, hvis hjertet ditt er skittent. Nesten alt du ser rundt deg vil en dag forsvinne. Kanskje er du redd for det, og derfor tenker, NYT DET MENS JEG KAN. Men nyter du det nå? Kjenn på livet ditt? Kjennes det godt ut å vite at du dreper?
Poenget er at vi er så utrolig egoistiske. Poenget er at ikke en gang halvparten av verdens befolkning får dekket sine mest nødvendige behov. I vestlige undersøkelser sier en at tannbørsten er den oppfinnelsen folk først og fremst ikke ville klart seg uten. I dag leste jeg at mine gamle klassekamerater ikke klarte seg uten mobilen. Hva er ditt mest nødvendige behov? Pc-en? Hårbørsten? Tv-en? Familien? Vennene dine? Vel du kan bare glemme alt dette hvis du ikke har mat, vann, klær og hus. Og da snakker jeg ikke om den nyeste jean paul genseren til 1000 kr, jeg snakker om den filla du arvet av morfaren din. For uten dette hadde du ikke levd til å oppleve familien din, vennene dine, kjæresten din. Mange mennesker får aldri oppleve alt dette. Fordi de har ikke disse helt nødvendige behova. Dem man trenger før alt annet! Der finnes ikke nok ressurser i verden til at alle kan leve som oss. I så tilfelle kan vi bare si takk og farvel. Politikere stresser i dag med å få likhet i Norge. Og gjøre de fattige rikere. Vel, jeg vil snu på det. Gjør hele verden lik. Gjør hvert eneste menneske på denne kloden til likeverdige. Gi alle de samme nødvendige behovene først. Så kan vi heller se etterpå om det er igjen noe luksus. Gjør de rike fattigere, og de aller fattigeste rikere, slik at vi kan møtest på midten. Rike mennesker skulle ikke få lov til å blitt rikere. Jeg skulle ikke fått lov til å bli rikere. Jeg snakker ikke om millionærer. Jeg snakker om deg og meg. Såkalte "fattige" ungdommer.
Dessuten er det vel feil og bruke ordene rik og fattig uten å forklare nærmere. Jeg snakker nå om rikere og fattigere på penger, ressurser og mat. Ikke på glede og lykke. Jeg tror nemlig ikke vi hadde mistet verken glede eller lykke om vi hadde mistet litt penger. Jeg tror at hvis vi prøver å omstille hjernen og hjertene våre til å tenke og føle litt annerledes kunne vi faktisk blitt mye lykkeligere hvis vi hadde løsrevet oss litt fra det vi kaller materielle goder. For det er faktsik det vi må gjøre!! BEGYNN NÅ MED EN GANG!! Løsriv deg fra den materielle tankegangen. Tenk på andre, ikke på deg selv. Og skal du tenke på deg selv, tenk på hva som egntlig er best for deg selv. Du fortjener bare det beste! Og det er ikke glatt hår, men det er et liv med Gud. Den største gleden du kan ha, er å gjøre andre glad. Jeg tror det er sant jeg. Gled andre, elsk hverandre, så blir du glad. Og elsk Gud, for den verden Han har gitt deg i gave. Gled deg i Hans kjærlighet. Gled deg i ånden. Den er evig den er god.
Hvis du ikke føler at du kjenner Gud. Hvis du synes Gud virker litt for langt vekke for deg, hvis du ikke klarer å tro på Ham. Be til Ham. Og han vil komme til deg. Bekjenn din tro på Jesus, og de vil få et nytt liv. Du vil bli født på ny i Han og det er herlig. Virkelig til å anbefale, og det skader ikke å prøve.
Jeg vil avslutte med et bibelvers:
Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. matt, 6, 33
Bibelversets kraft
Den som frykter mennesker, setter feller for seg selv, men den som stoler på Herren, er trygg. Ordspråkene 29,25
Jeg skal prøve å pugge dette, bruke det og leve i det. Gjenta det for meg selv hele tiden i en uke, slik at jeg virkelig klarer å følge det, at jeg virkelig tør å stole på Gud, virkelig tørr å gå på vannet. En anbefaling vi fikk på impuls og som jeg bare må gi til alle andre også! Ta et bibelvers og virkelig tenk på det hele tiden i ca en uke.
tirsdag, februar 01, 2005
en andakt om å leve 100%
Der er ingenting jeg vil mer, enn å leve 100%, 100% ekte, og 100% ekte for Gud. Men hele tiden er det ting som hindrer meg. Jeg ser på mitt liv, jeg ser på menneskers liv og jeg ser på samfunnets liv. Jeg ser så mye ondt, så mye stress, så mye kav, så mye smerte, så mye uekte, ja så mye meningsløst. Ja for tenk nå over hvordan livet til folk er, er det ikke så alt for ofte så alt for meningsløst? Folk stresser livet av seg for å få den gode utdannelsen som gir den gode jobben som gjør at de kan tjene alle pengene de trenger for å få det flotte huset og den flotte bilen, og så må de bare jobbe enda litt mer så de kan få et enda finere hus og en enda finere bil, og frem for alt få råd til alt det de trenger for å underholde seg. Det dyre tv-et med de 1000 kanalene, de dyre feriene til Syden for å bli brune og pene, de dyre billettene til disneyland for å glede barna, de dyreste moteklærne og skjønnhetsproduktene til husets datter og den nyeste pc-en til husets sønn slik at han kan spille de nyeste krigsspillene der han må prøve å drepe flere mennesker enn kameraten og bombe litt flere byer. Hvis du plusser på sex og alkohol har du alt du trenger for å bli den lykkeligste familien. Vel, veldig mange nordmenn har alt dette, men likevel ser vi veldig få virkelig glade mennesker. Likevel tar ca halvparten av alle ekteskap slutt. Likevel ser vi mennesker som stresser og kaver seg gjennom hverdagen uten å ta seg tid til å smile.
Jeg sier ikke at alt dette er feil. Jeg sier ikke at alt er galt og vondt. Fortsatt finner det mange som gleder seg. Jeg gleder meg. Det er bare når jeg tenker på hvilke grunnlag jeg gleder meg over, hva det er som gjør at jeg gleder meg, det er da jeg får vondt inni meg, og tenker, jeg kan da ikke fortsette å leve slik!
Jeg går i en klasse jeg trives utrolig godt i. Vi har det morsomt, få dager går forbi uten at kroppen har ristet og trynet vært rødt som en tomat fordi vi har vært langt inne i et latteranfall. Men når jeg tenker på hva vi egentlig snakker om i klassen får jeg vondt av det. Det er 4 samtaleemner som går igjen, enten så klager vi, eller så baksnakker vi noen, eller så forteller vi om noe dumt som har skjedd eller så småerter vi hverandre.
Vi klager på lærerne, at vi har for mange prøver, at vi har for mye lekser, at vi får for mange timer på timeplanen vår, at vi får for lite informasjon eller at det er for kaldt i klasserommet.
Eller vi baksnakker. Eller, vi kaller det ikke for baksnakking. vi bare sier vår mening om personer. For eksempel kan noen snakke om en venninne som er så utrolig tynn at hun ikke tørr å gå med bikini om sommeren, eller den andre venninnen som ikke gjør noe dette året fordi hun ikke har jobb. Eller vi baksnakker en teit lærer. Eller kan noen si at hun ene i klassen er egentlig utrolig rolig, og han andre er egentlig litt merkelig og hun tredje snakker så mye at hun tror hun har kontroll over hele klassen.
Eller vi snakker om noe teit som har skjedd. Typisk er det utrolig teite du gjorde da du var dritings i helga, og jeg skal innrømme at jeg elsker å fortelle om da jeg fikk motorstopp i rundkjøringa med en buss bak meg, slik at pizzabakerne måtte ut å skue bilen min.
Eller så småerter vi noen fordi de er så romantiske, fordi de er blonde eller fordi de uttalte et ord feil. Det virker uskyldig, men det kan gå mer innpå personer enn vi tror.
Jeg tror kanskje mange av dere også kan kjenne dere igjen i typiske samtaleemner. Og vi snakker ikke om slike ting fordi vi er så utrolig onde, fordi vi har det så utrolig ille eller fordi vi vil folk vondt. Vi snakker om det ene og alene fordi folk liker å høre om slikt sladder, vi liker at de andre i gjengen ler av det vi sier, det gjør at vi føler oss godtatt og verdsatt. Det er nesten som om det er bra at en dum ting skjer, at noen er dumme eller oppførte seg dumt, fordi da kan en nyte oppmerksomhet med å fortelle videre om det.
Når du tenke slik over det, så virker det hele nokså meningsløst, gjør det ikke? Vel, det finnes en som kan gi mening med livet ditt. Det finnes en som vil gi mening med livet ditt. Det finnes en som vil fylle deg opp med noe mer enn meningsløst pjatt, som faktisk ofte kan såre og ødelegge livet ditt og andres. Det finnes en som vil gi deg supre opplevelser med mening. Og det er Gud. Han er fantastisk stor og god, men han elsker deg så utrolig høyt at Han gav sin sønn Jesus, for at akkurat du faktsik bare skal ta i mot han og tro på han, så skal du få del i Guds herlighet, da skal han gi deg en mening med livet.
Men så tenke kanskje du som ikke er kristen, at her står en kristen at sier, men jo, jeg har det akkurat likt som dere andre, også jeg er med på dette tullet. Og vet du hva, på en måte har du rett. Vi kristne er på mange punkter en jobb å gjøre, og det er å skjerpe oss. I bibelen står det gang på gang om hvordan vi skal leve. I Paulus andre brev til Timoteus står det i kap 2 vers 14 står det Dette skal du minne om! For Guds ansikt skal du pålegge dem at de ikke skal holde på med krangel og diskusjon. Det tjener ikke til noe, men virker ødeleggende på dem som hører på. 15 Anstreng deg for å stå din prøve framfor Gud, så du kan være en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men legger fram sannhetens ord uten å bøye av. Vend deg bort fra det ugudelige og tomme snakket. For de som driver med det, går bare lenger og lenger i ugudelighet, og deres ord vil spre seg som koldbrann.
I Matteus 5 vers 16 står der Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen! Altså, herren har kalt oss til å være lys for menneskene. På grunn av at vi har Gud inni oss, har vi en sjanse til være annerledes, vi har en sjanse til å vise at vi ikke bryr oss om meningsløse opplevelser, men vi har opplevelser med meninger bak. Bruk ikke tiden din til meningsløst pjatt, men til å ære Gud.
Å hva er så disse opplevelsene med mening bak som jeg snakker om? Jo det er å frelse andre mennesker. Det finnes ingen bedre opplevelse. For hva er det som gjør en opplevelse god? Hva er det som gjør at filmene ringenes herre og matrix er så populære? Det er ikke bare fordi de har supre effekter, det er fordi det ligger en dypere mening bak dem. Og å frelse andre mennesker er faktisk det eneste evige. Frelste mennesker er det eneste du tar med deg til himmelen når du dør, ikke huset ditt, ikke bilen din, ikke pengene dine og ikke de gode karakterene. Det er atlså det viktigste du kan gjøre, og det er 3 gode grunner for det: den ene er at du ærer Gud med det, den andre er at du selv får en av de beste opplevelsene du noen gang vil ha og den tredje er at du gjør det for den som blir frelst, du gjør det i kjærlighet og omtanke til denne personen fordi du vil at også den skal få evig liv, at også den skal få mening med livet og at også den skal få oppleve Guds kjærlighet her på jord.
Og hvordan? Vel det aller, aller første vi må gjøre er å selv leve 100% ekte for Gud. Vi må selge en ekte vare, vi må vise at vi har det de alle lengter etter. Vi må slutte å baksnakke, småerte, klage og bare snakke dritt. Vi må vise at vi strømmer over av Guds kjærlighet og at vi har noe ekte vi bygger livet vårt på.
Når du leser i bibelen, får du vite at 10 av de 12 disiplene døde for troen sin på Jesus. De ble forfølgt, torturert og drept for det de trodde på. Også i dag finnes det land der det er forbudt å være kristen, også i dag blir mennesker forfølgt for sin tro. Likevel står de fast ved den, fordi de alle deler det største ønske, å følge Jesus ord, å gå ut å gjøre alle folkeslag til disipler, å vise alle dem som lever i meningsløshet at det finnes et liv som er ekte, godt og fullt av fred og kjærlighet.
Vi er utrolig heldige, vi trenger ikke dø for troen vår, vi trenger ikke bli forfulgt heller. Det skal så enkle ting til som å vise kjærlighet, å fortelle om Jesus til ufrelste venner og å leve 100% for ham og mer som ham slik at vi blir gode lys for ham. Så la oss gjøre det. La tanker og ord bli handlinger, det er ikke lett, men vi må stole på at Herren er med oss. Frykt ikke mennesker, frykt herren. Frykt ikke for at de i klassen skal tro du er gal hvis du begynner å snakke om Jesus og sitere bibelvers, frykt heller Herren, for hva er viktigest, det lille livet du har her, eller det du skal ha med ham i evighet?
Tenk for eksempel på hvor mye tid vi bruker på å holde kroppen i form, spise sundt og trene. Hvor mange har vel ikke som nyttårsforsett å slutte å spise snop, chips og kjeks, trene mer og slutte å drikke brus. De fleste på grunn av de vil se bedre ut. Men vet du hva, når du dør, så skal kroppen din ligge under jorden, eller kanskje skal asken bres for alle vinder, ingen kommer til å huske kroppen din. Flott at du tar vare på den, men tenk om vi hadde brukt like mye tid på å ta vare på sjelen vår, på forholdet vårt med Gud, for det er tross alt dette som er viktigest!
Det er lite som skal til og det hjelper, men det er litt vanskelig så du må bare hoppe ut i det og tvinge deg til det. Nyerehistorie læreren vår hadde nettopp det verste raseriutfallet hun noen gang har hatt, og etter noe slikt kribler det i munnen min etter å snakke videre om dette, diskutere det med de andre i klassen og stønne over hvor teit hun er. Men denne gangen bestemte jeg meg for å ikke bedrive med ugudelig prat, så jeg nevnte ingenting. Vet du hva? Det var ingen andre i klassen som nevnte det heller! Og tro meg, vi pleier alltid å snakke om det. Så det viser at det lille du gjør har betydning, og akkurat det der tok jeg som et lite tegn fra Gud om at det var riktig gjort.
Nå tenker du, off så mange regler. Jeg kommer aldri til å klare alt dette. Da vil jeg at du ikke skal glemme det viktigste. Gud er faren din. Han er glad i deg uansett hva du gjør. Han krever egentlig ingenting av deg. Som Peter Dass skrev: Gud er Gud om alle land var øde, Gud er Gud om alle mann var døde. Gud er der for deg uansett hva du gjør. Men han er fortsatt faren din. Og han elsker deg, og derfor vil han også det beste for deg. Derfor gir han deg regler, fordi han vet at ved å følge disse reglene vil du selv få et bedre liv. Det er akkurat som dine jordiske foreldre fraråder deg å spise snop og drikke brus hver dag, fordi det til slutt vil ende opp med en vond opplevelse hos tannlegen uansett. Det er ikke fordi de vil være stygge mot deg at de gir deg noen regler, men fordi de ønsker deg det beste. Hvor mye mer vil ikke da Gud ønske deg det beste, og hvor mye bedre vet da ikke han som er fullkommen hva ditt beste er. Han gir deg disse reglene bare for å vise sin kjærlighet, og det er helt og fullt opp til deg om du vil følge dem eller ikke. Husk at Gud elsker deg, uansett om du er kristen eller ikke, uansett om du følger reglene eller ikke, han er med deg hele tiden, og alt han vil er at du skal oppdage hvor fantastisk han er, akkurat slik han har oppdaget hvor fantastisk du er.
Tenkte jeg skulle si noe slikt på en liten andakt jeg skal ha på ungdomsloftet til Bedehuset på Ålgård. Hvis noen har noen kommentarer om hva som kan gjøres bedre osv, er jeg supertakknemlig for tilbakemeldinger.
UKM
Å PASSE INN
Jeg er presset inn i et hjørne,
et hjørne jeg ikke får plass i,
fordi jeg er for fet
Jeg vil ikke presse meg ut av det
jeg vil ikke være en stor eksploderende masse
som ødelegger alt rundt meg
Jeg vil bli mindre,
slik at jeg passer inn i dette trangsynte hjørne
Jeg vil at kroppen min skal få de rette, slanke linjene
slik at den passer inn i dette hjørne,
passer inn i denne verden
Øynene mine søker de små perfekte rumpene deres
som passer inn i de trange dongeribuksene
de hadde passet inn i hjørne mitt
de passer inn i verden
de passer inn i tv-reklamene
de passer inn motebladene
De skriker det mot meg fra alle kanter
vi passer inn, vi er tynne, vi får plass
eller de hvisker det bak ryggen min,
du er feit, du passer ikke inn
Der ligger de,
lett henslengt i blitzregnet fra fotografene
med de perfekte kroppene sine
Because you're worth it,
sier de fra tv-en min
Vel, er ikke jeg også verdt det da?
Å passe inn?
Er det bare her jeg passer inn
på kirkegården?
i den innerste delen av hjertene deres,
der dere syns synd om meg
der dere angrer
Hvorfor laget dere ikke plass til meg?
Hvorfor måtte jeg forsvinne for å få plass i hjertene deres?
søndag, januar 30, 2005
Impuls! (nå fins det kun en vei!)
Min første helg på impuls var SUPER! Den toppet seg i Rudi Myntevik konserten (som vel ikke kom som noe sjokk..) Det er min 4. rudikonsert og endelig tror jeg jeg klarer å stå god for verset:
Du har ødelagt mitt liv
mitt kjedelige, håpløse liv
du har latt meg møte deg
nå finnes det kun en vei
Jeg sang det, og jeg mente det. Det var fantastisk. Det har tatt tid for meg, men nå tror jeg jeg er klar til å skrive under på dette verset, at det finnes kun en vei til Gud, og det er Jesus. Grunnen? Vel Gud har vokst i meg.
I dag var jeg også på et seminar om andre religioner. Legg merke til at det var etterpå jeg sang denne sangen, etterpå jeg bestemte meg, men det var likevel bra. På seminaret var det 3 ting som satte seg fast i meg.
- se, observer, prøv å forstå de andres religioner. Dette har gått litt opp for meg i det siste, jeg sier at buddhister er så fantastiske, at indianere har en så flott tro, men kan jeg egentlig vite det? Jeg har aldri sett dem, jeg kjenner verken buddhister eller indianere, jeg vet egentlig ikke hvordan de har det, om de har et så bra forholdt til Gud som jeg tror.
- Dette bibelverset rørte med meg: Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. 23 For da jeg gikk omkring og så på deres helligdommer, fant jeg et alter med denne innskrift: «For en ukjent Gud». Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. De andre religionen tilber kanskje den samme Guden som oss, men de kjenner Ham ikke, derfor skal vi forkynne for dem hvem de tilber, hvem Gud virkelig er.
- Alle mennesker har en lengsel etter å bli godtatt. Alle mennesker gjør feil, og skulle ønske at noe kunne fjerne denne skylden, at noen kunne gjøre dem fri fra bekymringer og skyldfølelse. Kristendommen er den eneste religionen som innfrir denne lengselen, den setter deg fri, den gir deg håp om evig liv, og om mening med livet.
lørdag, desember 25, 2004
Joh. 4, 13-15
Et tikk bryter stillheten. Ikke fordi selve tikket i seg selv er så høylydt, men fordi det signaliserer til de 30 ungdommene at tunge lesebøker og tomme pennalhus skal presses nedi den stappfulle skolesekken, pulter skal skyves litt frem og stoler litt bak, baken skal lettes på, føttene skal bli tatt i bruk, jakken skal på, mobilen skal sjekkes og naboen skal høre siste nytt om klassens nye kjærestepar. Hvert minutt flytter jeg den lengste foten min et markert hakk. Jeg går som i trapper, føttene går ikke jevnt men hopper, og det finnes bare en sjel i klassen som ikke vet akkurat hvordan det siste tikket på dagen høres ut. Tikket som erstatter ringeklokka og som utløser et bombenedslag i klasserommet. Ofte går det utover en heller forfjamset lærer som til sin store fortvilelse heller ikke i dag har fått tid til å gi elevene lekser før det magiske tikket.
Et smell bryter bråket. Læreren har smelt igjen døra, og den siste lyden fra pratende skoleelever forsvinner. Tikk. Et minutt har gått. Nå er det stille. Jeg er alene. I mange timer flytter jeg føttene mine steg for steg, rundt og rundt. Ute blir det mørkere og mørkere. Det er trist her uten dem. Denne klassen er vennene mine, de eneste jeg har. Det er nemlig litt vanskelig for meg å være venner med kollegaene mine, hvem vil vel ha to av oss stående sammen, en trenger liksom bare å se på en av oss for å forstå det en vil. Men det finnes andre steder, steder der mange av oss henger i sammen, går i sammen, tikker i takt. Jeg var der før. Før jeg kom hit. Jeg var en del av et stort tikkende fellesskap, men så kom noen og hentet meg. Jeg glemmer aldri den dagen. Endelig skulle jeg få min egen oppgave, endelig skulle øynene deres søke meg, bare meg. Aldri mer skulle jeg drukne blant alle de fancy kollegene mine. Det er her jeg hører til. På en skole, i et klasserom. Her gjør det ingenting om jeg er kjedelig, fordi lengselen etter å komme hjem, lengselen etter at jeg skal gå fortere vil alltid være nr. 1 på topp 10-lista til disse skoleelevene.
Der sitter de. De smiler, som om de er glade. De snakker og tuller med hverandre, som om de er gode venner. Men jeg vet bedre. Hver og en av dem har hver sin hemmelighet. En hemmelighet de ruger på, og ikke vil vise. Det passer seg ikke, å være trist, ensom og lei. Kanskje for en dag, men ikke for alltid. Alle har de hatt kniven i hånda, alle har de vært klar, men det passer seg ikke. Jeg kjenner typene. Jeg har sett så mange av dem. Noen har jeg blitt bedre kjent med enn andre. Alle ser de på meg med nervøse, trette øyne. Øynene lengter. Men ikke en vakker lengsel etter glede. Det er en tung lengsel, en lengsel etter det siste tikket. En lengsel etter å komme seg hjem.
”Da kan dere gjøre oppgavene på side 27,” sier lærerne til elevene som våkner opp fra sine søte drømmer, endelig er læreren ferdig med det uutholdelig kjedelige foredraget om indus… ehh… vel, det fikk de aldri helt med seg. Nå ser samtlige av de 30 elevene opp på meg. Hvor lenge kan de snakke sammen før det magiske tikket gjør at de kan snakke enda mer sammen? Skuffet ser de på hverandre. ”Årh…denne timen har gått så utrolig sent,” stønner Karin, og sender et nytt blikk opp på meg for å forsikre seg om at det virkelig er sant at jeg har gått så seint. Karin er litt distré slik, hun sender meg alltid to blikk. Først et åndsfraværende et, antakeligvis bare en refleks som følger etter at alle de andre har gjort det, og deretter det blikket der hun virkelig ser meg. Ved siden av Karin sitter Anette og Eirin i en ivrig samtale om helgas fest. De stramme dongeribuksene med lave liv og de enda strammere genserne med høye liv blotter solariumbrune, veltrente mager dekket av gåsehud og små tangatruser. Munnen går i ett, tyggi, latter, ord og uttrykk, storslåtte øyner, rynkende øyenbryn. Disse maskene som Karin misunner, der hun sitter på kanten og prøver å strekke seg inn i samtalen, men som egentlig bare får sukket seg til å komme med noen kommentarer om meg. Det er jo tross alt ganske safe å snakke om meg, alle er jo opptatt av det. Slik sitter de, rad etter rad, noen snakker overflatisk, overivrig og overdrevent, andre strekker seg etter dem, strekker seg etter maskene deres.
Jeg sier alle, jeg sier samtlige. Men da lyver jeg litt. Det er nemlig en som skiller seg ut. En som aldri ser på meg. En som skiller seg ut fra disse tretti glade, til tider sinte, frustrerte og irriterte, men aldri virkelig triste maskene. Han ser aldri på meg. Jeg klarer ikke å se forbi masken hans. Kanskje er det fordi han ikke bærer noen maske, fordi han faktisk er som han er. Alle de andre vet jeg alt om, men han, han som jeg ser mest på, tenker mest på, funderer mest over, han står for meg som en ukjent skikkelse, som en stengt dør, som en uløst gåte. Han ser aldri på meg. Jeg tror ikke han bryr seg om tiden.
Han snakker ikke mye med de andre. Han legger ikke til et sukk når læreren gir mer lekser, eller en påtvunget latter når klassens pratebøtte kommer med en dårlig kommentar. Han snakker ikke med de andre hvis han ikke har noe riktig meningsfylt å si. Han slenger ikke meningsløse kommentarer om hvor stress det er eller hvor teit læreren er. Han er ikke som de andre. Det virker som om alt han gjør har en sann mening, ikke bare for å bli godtatt av samfunnet, men fordi det rett og slett er sannhet. Det er hans ytre handling, men mer klarer jeg ikke å se. Jeg har aldri sett noen som han.
Bjørnar heter han. Han har rødt hår som står i brann over hodet hans, glørne har landet på den hvite huden hans og dannet et vilt mønster av fregner som danser over den lille nesen og de røde kinnene. Likevel er han ikke den rampete spilloppmakeren, det er noe med øynene som dysser det hele ned. De er blåe, men ikke kaldt blåe, de er mer som en uendelig rennende kilde av vann som slokker alle utbrudd. For selv om skoledagboka er dekket av røde, svarte og blåe skriblerier, datoer, lekser og møter har han en underfull fred over seg. Han lengter ikke bare etter å komme hjem, det ligger noe mer bak. Noe stort. Noe så stort at jeg ikke kan fange det med mine små armer, det er større en meg, større enn det jeg går etter, større enn tiden, større enn alt.
Tror jeg da. For jeg vet ikke. Jeg kan gjette, fundere, filosofere, men øynene hans er som en bunnløs brønn, og jeg vil aldri få et rep som er langt nok til å nå ned til ham eller en bøtte som er stor nok til å romme han.
Boka hans vitner om at han har mye å gjøre. Utrolig mye å gjøre. Jeg kan ikke se hva som står, men at det er stappet fullt kan jeg se. Jeg lurer på hva han fyller tida si med. Han gir aldri uttrykk for noen av sine interesser. Han sitter som oftest stille, snakker lite med de andre i klassen. De snakker for mye vas for han. Men han kan glimre til med noen utrolig modne svar til læreren som får samtlige våkne elever til å måpe og de sovende til å snu seg litt i søvne. Akkurat i disse korte, men store øyeblikkene viser den ellers nokså hjernedøde klassen at vise ord også kan røre i deres hjerter. Men ikke lenger enn at jeg kan flytte min tynneste arm fem hakk før de har glemt det igjen. Da skal Atle fortelle Arnstein om den lekre jenta han nesten fikk noe på gang med i helga, Anne skal knise av Trine som forfjamset våkner av linjalen til Anders som av en eller annen grunn tilfeldigvis havnet på låret hennes, Stine skal plassere de store, trøtte øynene sine på meg og Hanne skal avbryte henne med å spørre hvor mye klokka er, hvorav Stine forfjamset ser på henne, for igjen å flytte blikket til meg og da si, jo det er fortsatt lenge igjen av timen, og Maren som har sittet litt utenfor skal stønne mens de andre nikker enig, og øynene til dem alle sammen lengter hjem.
Bjørnar er ingen del av klassen, men han er ikke utstøtt. De respekterer han, kanskje mer enn noen andre, for også de ser sannheten som stråler ut av hans bunnløse øyne. Han blir godtatt selv om han skiller seg ut og bryter alle ”bli-godtatt-som-ungdom-reglene”. Men har han venner? Ikke på skolen, kanskje hjemme, noe må da fylle boka hans. Kanskje er han for vis til å ha venner? Jeg har i alle fall aldri sett noen som han.
Igjen kommer det magiske tikket. Igjen slår en bombe ned i klasserommet før det igjen blir stille. Lettede går de hjem. Ikke fordi alt er så mye lettere hjemme, alene på rommet, alene foran tv-en, alene foran pc-en, men fordi ”bli-godtatt-som-ungdom-reglene” sier dem at skole bare er så utholdende kjedelig, og hjemme er bare så mye bedre.
Tida går så fort, den deilige tida når de er der foran meg, der de spiller sin teaterforestilling med de flotte maskene, i motsetning til nå, etterpå. Nå kommer de lange timer alene, alene med meg selv. Alt jeg har nå er fantasien, nå er tida inne for å analysere og tolke dagens forestilling, fjerne maskene, finne dem.
Endelig er det igjen morgen. Endelig kommer elevene. En ny dag, en ny forestilling. Radene fylles opp. Det vanlige meningsløse pjattet fyller klasserommet med en jevn dur av latter og stemmer. Men noe er annerledes i dag. Det er som en vesentlig del av klassen mangler. Latteren er litt nervøs, ordene er litt mer meningsløse enn de pleier, og etter hvert vender flere og flere øyner seg mot en tom stol midt i klasserommet. Bjørnar er borte. Øynene deres festes mot stolen i noen sekund hver, helt til de møter et par andre øyne og flaue trekker dem tilbake for å fortsette det meningsløse pjattet. Det er vel ingen stor sak at en elev i klassen er borte. Det er da helt normal. Men Bjørnar er aldri helt normal, det går opp for meg at han faktisk aldri har vært borte fra skolen før. De andre merker hans fravær, balansen og freden er tatt fra dem, noen få reagerer med enda mer høylytt og enda mer meningsløs pjatt enn vanlig, de fleste blir selv stille.
Jeg lurer på hvor han er. Hva gjør han nå? Ligger han hjemme i senga blek av sykdom? Har bussen hans krasjet på vei fra skolen? Har huset brent ned? Eller er det den fullstappete timeplanen som har tatt knekken på han? Kanskje er det ikke huset, men han som ligger utbrent hjemme som en annen gammel kjendis. Hele dagen prøver jeg å fange opp signaler som kan si meg hvor han er, men ingen ser ut til å vite noe. Til og med lærerne blir preget av rastløsheten til elevene. Heller ikke de vet hvor han er. Også de merker hans fravær.
I to dager står pulten hans tom. Klassen er som tvunget inn i en lukket heis, rastløse og usikre om de skal snakke om han, tie med andres blikk ubehagelig nære eller skjule det hele med meningsløst pjatt. Det er nå, når han er borte, at vi alle merker hvor stort hans nærvær alltid har vært. Der han satt mitt i klasserommet var han en kilde av rennende vann, nå er det bare ørken igjen. Han var oasen. Og selv om det ikke virket som de overflatiske elevene tok til seg noe av det rennende vannet, viser hans fravær at han betydde mer for dem enn noen av oss hadde trodd. Hva er det med denne gutten, som yter så stor innflytelse på klassen at de går i stå uten han? Hvem er han? I slutten av den andre dagen er spenningen og stillheten så stor, at bare den minste bagatell danner små hyl og nervøse latterutbrudd i denne gjengen med masker. Flere og flere øyner stivner på den tomme pulten, og nå trekkes de ikke flaue tilbake når de møter øynene til de andre, nå ser de tomt på hverandre, som et signal på at jo, også de tenker på hva som har skjedd.
Det er kanskje denne uvissheten som er verst. Spørsmålet om hva som har skjedd med han. Om mulig har hans fravær skapt et større mysterium enn hans nærvær.
Men tredje dagen er han tilbake. I hver av håndflatene har Han et rødt, dypt, sirkelformet sår, som om noen har drevet nagler gjennom dem.
fredag, desember 24, 2004
Julaften, god jul folkens!!
torsdag, desember 23, 2004
JIPPI
Jeg lurer på om Gud har blitt tabu? Om du tror på Gud eller ikke er visst nok blitt en personlig ting for hver enkel. På tirsdag "så" jeg et debattprogram om naturkatastrofer/enormt vær som følger av drivhuseffekten og vår sinnsyke forrurensing. I slike innlegg vil jeg bare komme frem å si sannheten, nemlig at Gud er den eneste som kan redde oss ut i fra alle problemene. Han er sannhet i alt, Han er løsning på alle problemer. Hvis vi hadde skjerpet oss litt, fått de riktige verdiene i livet, nemlig det å prissette Ham og Hans utrolige skaperverk, og ikke ha som mål i livet å få mest mulig ting, men mest mulig kjærlighet fra Ham og igjen gi mest kjærlighet til alt det som lever rundt oss, hadde vi ikke hatt disse miljøkatastrofene. Men hvis jeg hadde kommet og sagt dette i debatten, begrunnet det hele med vår manglende gudstro tror jeg jeg hadde blitt stemplet som gal. Troen er noe personlig hver enkelt må gjøre opp med seg selv om den skal ha. Det er ikke lenger noe allmenn som alle vet. Men Gud er ikke bare noe jeg tror på, som er noe for meg, Han er faktsik svaret på alt, for alle. Han er sannheten for alle. Selv ikke vår miljøminister fra Krf nevnte Gud inni dette. Vi kan godt diskutere om vi skal ha homofile prester, om kirken skal høre til staten og om biskopen skal være konservativ eller ikke, men å diskutere selve Gud, som svaret på alt, det tør vi ikke. Vel folkens, Gud er ikke bare en god følelse jeg får under lovsang, eller en redning for meg når jeg tar lappen, Han er skaperen, Han er livet, og det er bare Han og vår tro på Han som kan redde verden. Vi må ikke la Gud være tabu, noe bare for oss. Vi må snakke om Gud som en selvfølge at Han fins, slik at andre også ser at Han fins. Han finnes ikke bare for meg, men for alle, og jeg må lære meg å bli mer frimodig og si det ut, som en selvfølge at Han fins for alle. Ikke bare fordi jeg er kristen, men Han finnes faktisk for akkurat deg også.
23.luke i julekalenderen.
Det var helt utrolig. Tenk at det stemte så godt. De hadde sittet hele kvelden i går og snakket sammen om Lise. Alt stemte bare så utrolig godt. Og nå skulle de møtes. Det ville bli en super gjenforening mellom mor og datter. Mora, som visstnok het Dora, ville kanskje til og med få hukommelsen tilbake. Nisse-Per og Spillenissen hadde plassert Dora på et flyvende reinsdyr, og nå var de på vei til nissedalen. Dora var selvfølgelig mest nysgjerrig på hva nissene hadde fortelle om lise, men siden de tros alt ikke visste så mye om henne, hadde de lagt ut em god del om nissedalen også. Selv om nissedalen egentlig var hemmelig, kunne de ikke unngå at Dora fikk vite alt om den. Men hun hadde lovet å ikke fortelle det til noen. Etter en lang tur var de endelig fremme. Selv om nissene hadde fortalt så mye de kunne om nissedalen til Dora, ble hun virkelig overrasket og måløs da hun så den vakre nissedalen. Det var sent på kveld, og de siste nissene hadde gått inn for kvelden. Månen hang på den svarte himmelen, som en matt, lys kule. Stjernene blinket i kapp med snøen. Isen, som lå speilblank over elva, speilet det vakre himmelbildet, som tydelig viste flere stjernetegn. Men hva var det. Midt ute på det hvite, snølagte tunet, stod Nissefar. Han løftet armen til hilsen. "Hvem er det?" spurte Dora. "Det er Nissefar," sa Spillenissen.
onsdag, desember 22, 2004
oppkjøring i mårå ja...
Ønsker alle GOD JUL og GODT NYTTÅR! :D
Fra nå av skal jeg ha minst en måneds (kanskje to..) dataforbud for å gjøre hendene og fingrene mine friske fra det jeg tror er senebetennelse. Så det er ikke vitsen å sjekke bloggen min på denne tida, men jeg blir veldig takknemlig hvis du kommer igjen etter en måned eller to, for da lover jeg noen virkelig bra og viktige innlegg om for eksempel verdens undergang og sånn, ting jeg brenner utrolig med for å få ut. Hvis noen vil savne tankene mine veldig, er det lov å lese bøkene som står under "BØKER DU MÅ LESE", disse er tross alt kilden til alle mine tanker.
